Antifablog - mot rasisme, fascisme og imperialisme

Den store Afghanistan-bløffen

Spørsmålet om de afghanske flyktningene har vært et brennende spørsmål i norsk offentlighet helt siden sultestreiken foran Oslo Domkirke i fjor sommer. Gjennom året som har gått siden dengang har statssekretær Libe Rieber-Mohn spredd uriktig informasjon om flyktningene og returprogrammet.

Det var Bondevik II-regjeringen som i august 2005 ingikk en avtale med den afghanske regjeringen og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) om retur til Afghanistan. Den såkalte trepartsavtalen legger sterk vekt på at det skal tilstrebes høyest mulig grad av frivillighet ved retur og avtalen stiller krav til den afghanske regjeringa om tiltak for reintegrering av hjemvendte flyktninger. Avtalen åpner også for tvangsreturnering, men fremstiller dette som en slags siste utvei. Trepartsavtalen forutsetter en gradvis stabilisering av sikkerhetssituasjonen i Afghanistan.

Bløff om avtalen med afghanerne
Det er Utlendingsnemda (UNE) som har siste ordet i asylsaker i Norge. UNE er siste klageinnstans dersom en asylsøker har fått avslag hos Utlendingsdirektoratet (UDI). En av de som stadig vekk har uttalt seg om UNEs praksis og retningslinjer er statssekretær Libe Rieber-Mohn ved Arbeids- og Inkluderings-departementet. Under sultestreiken i fjor var hun også med på direkte forhandlinger med de afghanske flyktningene. Den gangen uttalte hun blant annet at "Vi føler vi har strukket oss svært, svært langt og tilbudt de afghanske flyktningene en veldig god avtale". Senere kom det frem at den veldig gode avtalen bare innebar en økning i utreisestøtten fra 5.000 til 15.000 kroner. Rieber-Mohn og hennes kolleger ville for all del ikke ha offentlighetens opperksomhet rettet mot norsk asylpolitikk.

Bløff om FN-godkjenning
Rieber-Mohn og hennes sjef statsråd Bjarne Håkon Hanssen var gjennom høyt mediespill med på å få de afghanske flyktningene til å avslutte sultestreik-aksjonen. En rekke løfter og garantier ble formidlet gjennom pressen. Et eksempel er Rieber-Mohns uttalelse til NTB i juni i fjor: "Hver gang vi skal returnere en person, må vi fylle ut et omfattende papir som så blir behandlet av Høykommissærens kontor i Kabul. Der kan de si om den enkelte kommer fra et trygt eller usikkert område, og det rådet følger vi". I ettertid ble dette avslørt som ren bløff. Avisen Klassekampen avslørte at et slikt system ikke eksisterer i virkeligheten. Gjennom henholdvis UNHCR og Politiets Utlendingsenhet (PU) bekreftet Klassekampen at det ved tvangsretur ikke finnes noen rutine for kommunikasjon mellom UNHCRs Kabul-kontor og norske utlendingsmyndigheter, langt mindre noen rutine for "godkjenning", som Rieber-Mohn hevdet. "Dette med informasjon til UNHCR er ein del av avtalen for frivillig retur, men det står ingenting om slik informasjon når det gjeld tvangsretur," forklarte politimester Arne Jørgen Olafsen, sjef for PU til Klassekampen 20. juni. Klassekampen viste også at selv de opplysningene som faktisk når fram til UNHCR, ikke er nok for noen individuell vurdering av tryggheten for den enkelte returnerte. Det finnes ikke noe apparat for slike vurderinger.

Bløff om oppfølging i Afghanistan
De eneste som har foretatt noen form for oppfølging av de tvangsreturnerte afghanerne er norsk presse og da særlig Dagbladet. Avisen gjorde flere intervjuer med asylsøkere som var blitt tvangsreturnert fra Norge og fortalte om desperate mennesker i den ytterste nød. I forbindelse med asylmarsjen i sommer har imidlertid Rieber-Mohn igjen vært på pletten for å skjønnmale elendigheten. I et intervju i Klassekampen 21. juni sier Rieber-Mohn at Norge ikke bør følge opp afghanerne etter retur, fordi de får god oppfølging fra FNs Høykomissær for flyktninger og International organization for migration (IOM). Hun sier at de returnerte får tilbud om midlertidig bolig, opplæring og en kontantytelse. Dette er ikke sant. Dagbladet avdekket gjennom en rekke reportasjer om de tvangsreturnerte afghanerne i fjor at de returnerte flyktningene ikke får noen oppfølging hverken fra IOM eller UNHCR. Avisen viste at de returnerte har endt opp i den ytterste nød på gata i Kabul, uten familie eller sosial trygghet av noe slag. Siden dette er både sikkerhetssituasjonen og velferdsnivået i Kabul betydelig forverret. Rieber-Mohn har nok en gang satt virkeligheten til side for å forsvare den norske utsendelsespolitikken.

Stopp tvangsreturen!
UNHCR har hele tiden advart mot sider ved den norske praktiseringen av trepartsavtalen som de mener skaper internflyktninger i Afghanistan. Dette vet Rieber-Mohn. Avstanden mellom de nedfelte intensjonene i trepartsavtalen og den politikken norske myndigheter nå praktiserer har blitt så stor at det er grunnlag for å revurdere hele avtalen. At Afghanistan er et land i krig og at Norge er medansvarlig for denne krigen er et uomtvistelig faktum. Så lenge krigshandlingene øker i omfang kan vi ikke tvangsreturnere flyktninger til Afghanistan. Og Libe Rieber-Mohn bør i lys av norsk presses avsløringer kanskje vurdere å ta sin hatt og gå.